Idag er det 5 måneder siden vi landet i Norge med vår gullgutt. Føler på en måte at vi har vært hjemme mye lengre, men samtidig så er jo fem måneder ingen tid. Vi er helt imponerte over alt han lærer, både språk, tilpasser seg sin nye situasjon osv.
Har sett litt på bildene fra den første tiden, og fra Mumbai oppholdet, og vi ser jo hvor forskrekket og redd han var, får jo helt vondt inni meg av å se det.
Har sett litt på bildene fra den første tiden, og fra Mumbai oppholdet, og vi ser jo hvor forskrekket og redd han var, får jo helt vondt inni meg av å se det.
Vi er nå igang med uke nr 2 i barnehagen, nå idag og på fredag, så har han helt klart begynt å skjønne at han skal være der alene, og med det så er han "klister" på meg, jeg får ikke lov å bevege meg ut av rommet. Tenker jo på hans usikkerhet, og det er sikkert en blanding av dette som er "vanlig" for en liten gutt og noe som har med vår/hans situasjon som adoptert å gjøre. Mamma'n synes dette er vanskelig, og trenger nok litt tid på å finne ut av dette :-)
Har ikke du permisjon enda? Da kan du jo bruke noen måneder i barnehagen sammen med Fredrik. Det er ingen regler som sier at en må følge barnahegens standard innkjøring med tre dager. 5 måneder er veldig kort tid for trygghet og tilknytning. Uansett bør dagene være korte. Lykke til!
SvarSlettHar begynt å jobbe litt igjen, det blir kortere dager på han. Nå har han vært noen dager alene i bhagen, og det går veldig bra, han leker og ordner, og er veldig fornøyd både i barnehagen og etter. Vi er veldig obs på tilknytningen og tryggheten, og følger med på dette :-)
SvarSlett